Spottevise om Babel
1 Stig ned og set deg ¬i molda,
Babels dotter, du unge møy!
Set deg på jorda, ¬utan kongsstol,
du kaldeardotter!
For du skal ikkje lenger kallast
den fine og bortskjemde møy.
2 Ta kverna fram og mal!
Legg sløret bort, ¬lyft slepet opp,
så foten vert berr,
og du kan vassa over elvar.
3 Dei skal kle av deg
og sjå deg naken.
Eg tek hemn og sparer ingen,
4 seier vår utløysar.
Herren, Allhærs Gud, ¬er hans namn.
Israels Heilage er han.
5 Set deg stilt,
og gå inn i mørkret,
du kaldeardotter!
For du skal ikkje lenger kallast
dronning over kongerike.
6 Eg var harm på mitt folk
og førte vanære ¬over mitt arveland.
Eg gav dei i dine hender,
og du hadde ikkje medkjensle ¬med dei.
Jamvel på gamle folk
la du ditt tunge åk.
7 Du sa: «Eg skal for alltid ¬vera dronning!»
Du la deg ikkje dette på hjarta
og tenkte ikkje på endelykta.
8 Så høyr då dette, du nytesjuke,
som sit så trygg
og tenkjer med deg sjølv:
«Eg og ingen annan!
Eg skal ikkje sitja enkje
og aldri leva barnlaus.»
9 Men begge desse ulukkene
skal koma over deg,
brått, på ein einaste dag.
Barnløyse og enkjestand
kjem på deg i fullaste mål
trass i all di svartekunst
og dine sterke trolldomsord.
10 Du kjende deg trygg ¬i din vondskap og sa:
«Det er ingen som ser meg.»
Din visdom og kunnskap ¬førte deg vilt,
så du tenkte med deg:
«Eg og ingen annan!»
11 Så skal du då råkast ¬av noko vondt
som du ikkje kan mana bort.
Ei ulukke skal henda deg,
og den kan du ikkje hindra ¬med soning.
Brått kjem det over deg,
eit stormver du ikkje venta.
12 Kom no med dine ¬trolldomsord
og all di svartekunst,
som du har drive med ¬frå din ungdom!
Kanskje kunne du finna hjelp,
kanskje skræma ulukka bort!
13 Du har streva ¬med mange planar.
Lat dei stiga fram og ¬hjelpa deg,
dei som granskar himmelen
og kikkar på stjernene,
dei som månad etter månad
varslar det som skal henda deg.
14 Men sjå, dei vert som halm;
elden brenner dei opp.
Dei kan ikkje berga livet
frå den sterke logen.
Det er ikkje glør ¬til å verma seg med,
ikkje bål til å sitja framfor.
15 Så går det dine trollmenn,
som du har trøytta deg ut med
frå du var ung.
Dei vinglar kvar sin veg;
det finst ingen som ¬hjelper deg.