Salmane 132

Sion og Davids ætt

1 Ein song til festferdene.

Herre, kom David i hug

for all den møda han heldt ut!

2 Han svor Herren ein eid,

gav Jakobs Veldige ein lovnad:

3 «Eg går ikkje inn i min bustad

og legg meg ikkje på mi lege,

4 eg unner meg ikkje ¬blund på augo,

lèt ikkje augneloka kvila

5 før eg har funne ¬ein stad for Herren,

ein bustad for Jakobs Veldige.»

6 Vi høyrde om paktkista ¬i Efrata,

vi fann henne ¬på Ja’ar-markene.

7 Kom, lat oss gå ¬til Herrens bustad

og kasta oss ned ¬for hans fotskammel!

8 Reis deg, Herre, ¬og kom til den stad

der du slår deg til ro,

du og ditt veldes kiste.

9 Prestane dine ¬skal vera kledde i rettferd,

og dei som held di pakt, ¬skal jubla.

10 For David, din tenar skuld,

vis ikkje frå deg ¬den du har salva!

11 Herren har svore David ¬ein eid,

eit påliteleg ord, ¬som han ikkje går frå:

«Menn av di ætt

vil eg setja på din kongsstol.

12 Dersom sønene dine ¬held mi pakt

og den lov eg vil læra dei,

så skal deira søner òg

for alltid sitja ¬på din kongsstol.»

13 For Herren har valt ut Sion,

som han vil ha til bustad:

14 «Dette skal vera ¬min kvilestad for alltid,

her vil eg bu, ¬det er mitt ynske.

15 Maten på Sion vil eg velsigna,

og dei fattige vil eg metta ¬med brød.

16 Sions prestar kler eg ¬med frelse,

og dei trugne skal ropa ¬av fagnad.

17 Der lèt eg Davids-ætta få makt,

eg steller til ei lampe ¬for den eg har salva.

18 Hans fiendar vil eg kle ¬med skam

men på hans hovud ¬skal krona stråla.»