1 Det skal ikkje lenger vera mørker for det landet som er i trengsle. Før i tida førte Herren vanære over Sebulon-landet og Naftali-landet. Men i framtida skal han la dei koma til ære att, vegen utmed havet, landet på hi sida av Jordan og Galilea, der andre folkeslag bur.
Fredsfyrsten
2 Det folket som ferdast ¬i mørkret,
skal sjå eit stort ljos;
over dei som bur i ¬skuggelandet,
skal ljoset stråla.
3 Du lèt dei fegnast,
gjer gleda stor.
Dei gleder seg for ditt åsyn
som ein gleder seg ¬i kornskurden,
som ein jublar ¬når hærfang vert utskift.
4 For det tunge åket,
stonga over nakken deira
og staven åt drivaren deira,
har du brote sund ¬som på Midjans dag.
5 Ja, kvar støvel ¬som trampa i stridsgny,
og kvar kappe dregen i blod,
skal brennast og verta til føde ¬for elden.
6 For eit barn er oss født,
ein son er oss gjeven.
Herreveldet kviler ¬på hans aksler,
og han skal kallast:
Underfull Rådgjevar, ¬Veldig Gud,
Evig Far, Fredsfyrste.
7 Så skal herredømet ¬verta stort
og freden utan ende
over Davids kongsstol
og over riket hans.
Han skal grunnfesta det ¬og halda det oppe
med rett og rettferd
frå no og til evig tid.
I sin brennhug
skal Herren, Allhærs Gud, ¬gjera dette.
Gud retter ut si hand til straff
8 Eit ord har Herren sendt ¬mot Jakob,
det har slege ned i Israel.
9 Dei har fått merka det, ¬heile folket,
dei som bur i Efraim ¬og Samaria.
Men stolte og hovmodige ¬sa dei:
10 «Teglsteinsmurar ¬har rasa saman,
vi byggjer opp att ¬med tilhoggen stein.
Morbærtre er felte,
vi plantar sedertre i staden.»
11 Då lét Herren Resin,
deira fiende, ¬reisa seg mot dei,
og han eggja ¬deira motstandarar.
12 Aramearane kom frå aust ¬og filistarane frå vest
og slukte Israel med vidope ¬gap.
Men med det har harmen hans ¬ikkje lagt seg,
og enno retter han ut si hand.
13 Men folket vende ikkje om
til han som slo det,
dei søkte ikkje Herren, ¬Allhærs Gud.
14 Då hogg Herren av Israel ¬både hovud og hale,
palmegrein og sev ¬på ein einaste dag.
15 Dei eldste og stormennene ¬er hovudet,
profetane som lærer lygn, ¬er halen.
16 Dei som førte dette folket, ¬førte vilt,
og dei som lét seg leia, fór vilt.
17 Difor sparte ikkje Herren ¬unggutane deira
og hadde ikkje medynk ¬med farlause og enkjer;
for alle var gudlause ¬og gjorde vondt,
kvar einaste munn ¬tala dårskap.
Men med det har harmen hans ¬ikkje lagt seg,
og enno retter han ut si hand.
18 Ja, gudløysa brenn som eld
og øyder torn og tistel;
ho set tjukke skogen i brann,
og røyken stig høgt til vers.
19 Landet er sett i brann
fordi Herren, Allhærs Gud, ¬er harm,
og folket vert til føde ¬for elden.
Det er ingen ¬som sparer sin bror.
20 Dei bit til høgre ¬og er likevel svoltne,
dei glefser til venstre ¬og vert ikkje mette.
Kvar og ein et sin neste,
21 Manasse et Efraim ¬og Efraim Manasse,
og saman kastar dei seg ¬over Juda.
Men med det har harmen hans ¬ikkje lagt seg,
og enno retter han ut si hand.