Job 23

Korleis kan eg finna han?

1 Då tok Job til ords og sa:

2 Ja, i dag må eg klaga sårt.

Tungt ligg hans hand på meg ¬når eg sukkar.

3 Å, visste eg berre

korleis eg kunne finna han

og koma fram ¬for hans kongsstol.

4 Då la eg fram for han mi sak

og fylte min munn ¬med gode grunnar.

5 Då fekk eg vita ¬kva han ville svara,

og skjøna ¬kva han ville seia meg.

6 Ville han strida mot meg ¬med si store makt?

Å nei, han ville nok høyra ¬på meg.

7 Så drøfte eg ærleg mi sak ¬med han

og berga min rett for alltid.

8 Men går eg mot aust, ¬så er han ikkje der,

og mot vest, ¬så merkar eg han ikkje.

9 Går eg mot nord, ¬ser eg ikkje kva han gjer,

snur eg mot sør, ¬får eg ikkje auga på han.

10 Han kjenner den vegen eg går;

som gull ¬skulle eg stå hans prøve.

11 Eg fylgde støtt i hans fotefar

og heldt meg trufast ¬på hans veg.

12 Eg veik ikkje av ¬frå dei bod han gav,

men gøymde hans ord ¬i min barm.

13 Han er alltid den same ¬– kven kan hindra han?

Det han har hug til, ¬det gjer han.

14 Han fullfører det ¬han har fastsett for meg,

og mykje slikt har han i tankar.

15 Difor gruar eg for å møta han;

når eg tenkjer på han, ¬må eg skjelva.

16 Gud har gjort meg motlaus,

Den Allmektige ¬har skræmt meg.

17 Men mørkret ¬har ikkje tynt meg,

endå det skumrar ikring meg.