Job 3

Job klagar si naud

1 Då opna Job munnen og forbanna fødedagen sin.

2 Han tok til ords og sa:

3 Bort med den dagen ¬då eg vart fødd,

den natta då det vart sagt:

«Ein gut er avla.»

4 Gjev den dagen ¬vart stummande mørk!

Gjev Gud i det høge ¬ikkje spurde etter han

og ljosstrålar aldri skein på han.

5 Gjev kolmørker kravde han,

gjev skyer la seg over han

og solmørking skræmde han.

6 Gjev tjukke mørkret ¬tok den natta,

så ho ikkje fekk rom ¬mellom årsens dagar

og ikkje kom med ¬i månadstalet.

7 Ja, gjev den natta ¬vart utan frukt

og aldri vart helsa med jubel.

8 Lat dei lysa forbanning ¬over henne,

dei som manar fram ¬ulukkedagar,

og som kan eggja opp Leviatan.

9 Lat hennar morgonstjerner ¬mørkjast,

lat henne venta på ljos ¬som ikkje kjem,

lat henne aldri sjå ¬morgonrodens strålar!

10 For ho stengde ikkje ¬morslivs dører for meg

og løynde ikkje møde og strev ¬for mitt syn.

11 Kvifor fekk eg ikkje døy ¬då eg vart fødd,

kvifor slokna eg ikkje ¬i fødestunda?

12 Kvifor tok dei meg på fanget

og la meg til brystet ¬så eg fekk mat?

13 No kunne eg ha lege still

og sove i fred og ro

14 saman med kongar ¬og styresmenn

som bygde seg slott ¬der det no er ruinar,

15 eller med stormenn ¬som åtte gull,

og fylte husa sine med sølv.

16 Eller eg hadde ikkje vore til,

som eit nedgrave foster,

lik born ¬som aldri såg dagsens ljos.

17 Der rasar ikkje ¬dei gudlause meir,

der kviler dei ¬som har mist si kraft.

18 Alle fangar kan ta det med ro,

dei høyrer ingen slavedrivar ¬ropa.

19 Der er små og store like,

og trælen er fri frå herren sin.

20 Kvi gjev han ljos ¬til den som lid,

kvi lèt han den ulukkelege ¬få leva?

21 Dei ventar fåfengt på døden

og søkjer han med større iver

enn ein grev ¬etter løynde skattar.

22 Dei ville gleda seg og jubla,

ja, fryda seg ¬om dei fann ei grav.

23 Dei er folk som ingen utveg ser,

Gud har stengt kvar stigen ¬for dei.

24 Mine sukkar ¬har vorte mitt daglege brød,

mine klagerop strøymer ¬som vatn.

25 Dei redsler som eg fælte for, ¬har råka meg,

no hender det eg grua for.

26 Eg får ikkje fred, ¬ikkje ro og kvile,

det kjem berre nye plager.